Slaegt

Den forbannede slekt i Gildeskål. 1.pinsedag 1898 var Gildeskål gamle kirke åsted for en bemerkelsesverdig seanse. En nesten 100 år gammel bannlysning ble opphevet. Til stede i kirken var daværende sogneprest i Gildeskål, prost Magelsen, og et hundretalls medlemmer av slekten Bruun. Alle var de etterkommere av sogneprest Hans Pedersen Bruun. Han var sogneprest i Gildeskål på slutten av 1700-tallet, og en gang i 1790-årene forbannet han sine egne barn og deres etterkommere i menighetens nærvær. Det var denne slektsforbannelsen prost Magelsen erklærte død og maktesløs hin pinsedag 1898. Historien har vi fra Bodø-kvinnen Tordis Kvarv. Hun tilhører selv Bruunslekten. I sin barndom hørte hun mange halvkvedede viser om slektsforbannelsen, men klar beskjed fikk hun aldri. Dette var ting de voksne nødig ville snakke om. Bekreftelsen på at det en gang lå en forbannelse over slekten, fikk hun mange år senere. Hun begynte å interessere seg for slektsgranskning, og i Statsarkivet i Trondheim fant hun det hun var ute etter. Under kapitelet ”historiske notiser” i en gammel kallsbok fra Gildeskål sto beretningen om bannlysningen og dens opphevelse. Det fremgår av beretningen i den gamle kallsboken, at sogneprest Hans Pedersen Bruun hadde meget sorg av sine barn. Han holdt forgjeves sine sønner på skole i Trondheim, men de ble ikke til annet enn bønder og fiskere i Gildeskål. Så vel sønnene som døtrene førte et åpenbart usedelig levnet. Det hjalp ikke det minste med faderlige formaninger. Den verbale tukt bet ikke på de forvorpne; det var som å skvette vann på gåsa Til slutt gikk den fortvilte prestemann til det desperate skritt å nedkalle himmelens forbannelse over sitt vanartede avkom. Det skjedde på prestegårdstunet etter endt gudstjeneste og i hele menighetens påhør. Og den faderlige forbannelse så ut til å ha virket. Det gikk slekten ille i generasjonene som fulgte. Sogneprest Bruun døde i 1804, og i de etterfølgende nødsår ble hans betydelige formue redusert til intet. En av sønnene, Henrik Bruun, bodde på Mårnes og var gift med en bondepike. Ekteparet hadde to barn, men i nødsårene døde både de og foreldrene av sult. De ble alle begravet på samme dag for fattigvesenets regning. En annen av sønnene, Peder Bruun, falt ned fra et fjell og slo seg i hjel. En av døtrene avlet i utukt et barn med sin fars kapellan, Jacob T. Krogh. Han døde senere i København i stor elendighet. Barnet, en datter, ble gift i Gildeskål og etterlot seg flere etterkommere i små kår. Alle sogneprest Bruuns sønner var gifte og levde som bønder i Gildeskål. Deres etterkommere, hvorav det er mange, har til dels vært dårlige personer, heter det i den gamle kallsboken. Det har sett ut som om den faderlige forbannelse virkelig har hvilt over slekten, hvilket også dens medlemmer har hatt følelsen av. Prost Magelsen skriver at enkelte av dem under tårer har betrodd ham, at ntet nyttet for dem. Alt de foretok seg, gikk det galt med. Etter samråd med biskopen bestemte Magelsen seg for å løse slekten fra forbannelsen i den treenige Guds navn, og det foregikk på følgende måte: Hin pinsedag hadde han underhånden anmodet alle medlemmer av Bruun-slekten om å bli tilbake på kirkestedet etter gudstjenesten. De samlet seg så i gammelkirken hvor sogneprest Bruuns likkiste og flere av hans slekts likkister sto i kjelleren under koret. En del av slektens kvinner bar med seg grønne kranser som ble lagt på kistene. Så ble salmen ”I Jesu navn” sunget, hvor etter presten fra alteret holdt en kort tale til forsamlingen. Prost Magelsen fremholdt at sogneprest Bruun da han uttalte sin forbannelse i menighetens nærvær, hadde handlet som prest, og at han som sådan hadde villet øve menighetstukt overfor sine barn. Prost Magelsen sa videre at når Bruun som prest hadde uttalt forbannelsen, så dristet også han seg som prest å løse forbannelsen og lyse velsignelsen over de frammøtte. Til slutt fremholdt han meget inntrengende at seremonien ikke måtte oppfattes som hekseri, og han formanet slekten til omvendelse og å arbeide iherdig for dens gjenreisning. Etter prestens tale knelte slektens eldste rundt alterringen, mens de øvrige ble stående bak dem. Etter en kort bønn erklærte prost Magelsen i den treenige Guds navn forbannelsen for løst, slik at den ikke lenger skulle hvile som et trykk over slekten. Deretter lyste han Herrens velsignelse. Samværet i kirken ble så avsluttet med en takkkesalme. Det er mit håb og min tro, at hva jeg dristede mig til at gjøre, ikke har været uten betydning og velsignelse, eftersom det vitterlig har virket til lettelse for mange af slekten, skriver prost Magelsen i sin innberetning om bannløsningen i Gildeskål gamle kirke. Noen år etterpå ble de 11 likkistene i likkjelleren under kirkekoret som rommet de jordiske levningene av slekten Bruun tatt ut og begravet i en fellesgrav på kirkegården. Denne graven er for lengst slettet, og ingen vet hvor de 11 nå hviler.

Records not imported into INDI (individual) Gramps ID I2088: Line ignored as not understood Line 16714: 2 _PGVU Karsten

Records not imported into FAM (family) Gramps ID F0974: Line ignored as not understood Line 58328: 2 _WT_USER Karsten